snorkelen

From Wiktionary, the free dictionary
Jump to navigation Jump to search

Dutch

[edit]

Etymology

[edit]

From snorkel +‎ -en.

Pronunciation

[edit]
  • IPA(key): /ˈsnɔr.kə.lə(n)/
  • Audio:(file)
  • Hyphenation: snor‧ke‧len

Verb

[edit]

snorkelen

  1. (intransitive) To snorkel, to dive using a snorkel.

Inflection

[edit]
Conjugation of snorkelen (weak)
infinitive snorkelen
past singular snorkelde
past participle gesnorkeld
infinitive snorkelen
gerund snorkelen n
present tense past tense
1st person singular snorkel snorkelde
2nd person sing. (jij) snorkelt snorkelde
2nd person sing. (u) snorkelt snorkelde
2nd person sing. (gij) snorkelt snorkelde
3rd person singular snorkelt snorkelde
plural snorkelen snorkelden
subjunctive sing.1 snorkele snorkelde
subjunctive plur.1 snorkelen snorkelden
imperative sing. snorkel
imperative plur.1 snorkelt
participles snorkelend gesnorkeld
1) Archaic.

Derived terms

[edit]